KARENINA SUPERHELT COACHING

01868-300

 

“DU ER IKKE ET OFFER OG DU ER SLETTES IKKE OFFER FOR DINE FØLELSER, DU BESTEMMER OG HAR FULL KONTROLL OVER HVORDAN DU FØLER DEG.”

 

DOWNTOWN 500 MAGAZINE

 

VI ER STOLTE AV Å PRESENTERE VÅR SUPER HELT

 

HUN ER EN PERFORMANCE PSHYCHOLOGY COACH SOM BOR OG JOBBER I SAN-FRANCISCO. HUN ER HALVT NORSK, HALVT AMERIKANSK OG HAR BODD MANGE ÅR I NORGE. HUN HAR VÆRT GJENNOM MYE TØFT OG FIGHTET SEG OPP TIL TOPPEN AV PYRAMIDEN. HUN ER EN UNIK JENTE SOM VIL FORTELLE SIN STERKE STORY TIL DT500MAG OG I TILLEGG GI NOEN SUPERPOWERS TIL VÅRE LESERE!

 

LET’S RAPTURE!

 

UNLOCK BRILLIANT MINDS SO YOU CAN CHANGE THE WORLD!

 

KARENINA:Jeg elsker Oslo. Nå. Og jeg liker Norge. Nå. Men det er ikke lenge siden det var veldig annerledes. Jeg ble født i California, USA. Mamma er norsk og pappa er amerikansk. Vi flyttet og reiste mye da jeg var liten, men da foreldrene mine ble skilt, ble jeg og lillesøster sendt til Tromsø for å bo med mamma. Jeg var 6 år gammel da pappa pakket sakene våre i California og vi måtte ta farvel med besteforeldre, tanter og onkler, søskenbarn og venner. Nå skulle jeg og søster reise for å bo hos mamma i Norge litt, sa han. Mamma hadde reist dit året før. Jeg er fortsatt usikker på hvorfor hun valgte Tromsø av alle steder å flytte til i Norge, men det var der hun da gikk på skole. Det var januar da vi ankom, og det var svart natt hele døgnet de første ukene jeg var der.

 

 

” Det var litt magisk. Det var snø der. Og det var kaldt.”

 

 

I begynnelsen merket jeg bare at det var kald temperatur. Og det syntes jeg var helt flott, fordi jeg syns snø var fascinerende. Det var tydelig at jeg hadde norske gener, for første gang jeg fikk et par langrennski på bena, fløy jeg avgårde et par kilometer, helt uten stopp. Det gikk en betraktelig stund før de voksne fant meg igjen. Det var rart og gøy å lære norsk, og det gikk ganske fint å kommunisere med de andre barna i gata selv om jeg ikke kunne så mye enda. Man kan jo si at barn alltid terger hverandre, men da jeg begynte i første klasse, fikk jeg kjenne på en annen kulde. Jeg vet ikke om det var fordi jeg snakket gebrokken norsk, eller fordi jeg hadde langt, blondt, krøllete englehår, eller fordi jeg var bitteliten eller pga noe helt annet jeg ikke enda forstår, men jeg ble terget mye. Spesielt av guttene et par år eldre enn meg.

 

 

” Jeg gråt ofte i skjul, og mamma flyttet meg til en offentlig skole hvor en annen amerikansk jente gikk i samme klasse.”

 

 

Til tross for å ha en amerikansk-egyptisk bestevenninne som også bodde i kalde nord, følte jeg meg alltid så annerledes. På barneskolen var jeg alltid livlig og utgående, jeg var ikke det minste sjenert. Jeg sang og fremførte for hele barneskolen og alle foreldrene sammen med bestevenninnen min da vi gikk i andre klasse.

 

 

” Vi fikk mye oppmerksomhet som “de amerikanske jentene” på skolen. Men i 3. klasse flyttet hun til en annen bydel, og jeg ble “alene” igjen på skolen. “

 

 

Nå begynte jeg å oppdage at jeg var veldig annerledes, jeg følte meg aldri som de andre jentene, eller som de andre barna, helt enkelt. Og dette ble veldig klart jo eldre jeg ble. Jeg var alltid aktiv, jeg deltok i mye i sport og dans, sang i kor og tegnet og malte hele tiden. Jeg elsket kunst og håndverk. Da jeg begynte på ungdomsskolen fikk jeg spille revy. Og jeg elsket å stå på scenen og fremføre, synge og danse! Jeg fikk til og med trampeklapp da jeg fremførte min første monolog foran mange hundre tilskuere og bildet mitt dekket nesten en full side i lokalavisa.

Jeg fikk mye positiv oppmerksomhet, men jeg klarte ikke å se bort fra den følelsen av negativ, eller kald oppmerksomhet, jeg også fikk. Janteloven var ikke en myte, den var så ekte at jeg nesten kunne ta på den. Jeg passet ikke inn i noen kategori, i noen bås. Og etter 8. klasse klarte jeg ikke mer. Jeg måtte vekk fra Tromsø, fort.

 

 

” Jeg bestemte meg  for å flytte til tante i Oslo, hvor jeg kunne gå kledd som jeg ville uten å bli stirret på som et sirkusdyr og hvor folk generelt var mye mer fargerike.”

 

 

Heldigvis tok mamma meg på alvor. Jeg hadde grått mange tårer gjennom hele barndommen fordi jeg følte meg aldri hjemme, og hun ville ikke se meg slite sånn lenger.

 

Det gikk ikke helt som planlagt i sør heller. Vi flyttet til et bittelite sted på landet utenfor Oslo, til Kråkstad. Der kom jeg med min nordnorske dialekt, trange skjørt, leppestift og høyhælte sko. Og hvis jeg fikk mye oppmerksomhet i Tromsø, fikk jeg det hvertfall her! Det var åkre og kyr overalt. Og jeg som hadde syns at Tromsø var gudsforlatt…

 

 

“Men det lå hvertfall nærmere Oslo! “

 

karenina2

Jeg var veldig heldig med skolen. Jeg gikk på en så liten skole at de ga meg egen kunstlærer istedenfor å ha engelsk. Og der fikk jeg virkelig uttrykke meg kreativt! Jeg malte med oljemaling og akryl, jobbet med leire og lærte å sy mine egne klær. Når man hadde en vintage 50-talls stil på den tiden, og ikke bodde i USA, så var det viktig å kunne sy sine egne klær.

” Og alt som kunne holde meg unna pugging eller skolearbeid var hjertelig velkommen.”

 

Spol fremover til tidlig 20-årene. Jeg havnet i min andre dype depresjon siden jeg var 18 år og gikk på International Baccalaureate. Jeg kunne ikke jobbe lenger. Legen ba meg pent om å ta antidepressiva inntil videre, fordi det var lang ventetid for å komme til psykolog.

” Noen år tidligere hadde jeg utviklet en sykdom som ingen har en kur for, og som gjorde at jeg var innlagt på sykehuset veldig ofte.”

 

 

Ingen leger visste svaret. Og selv om jeg tilsynelatende var en veldig selvsikker, sterk og glad jente, slet jeg på mange nivå. Jeg hatet tanken på å være på medisiner og jeg nektet å akseptere at det var noe “galt med meg”, så

 

 

” jeg bestemte meg for at jeg skulle “fikse meg selv”.”

 

 

Etter å ha vært i Nav-systemet i nesten 5 år, kom jeg ut på andre siden med en utrolig fargerik samling av erfaringer. Jeg hadde fått forståelse for hvorfor jeg havnet i dype depresjoner, slet med å gjøre ferdig prosjekter, slet med å sitte stille, slet med å gjøre ting som “vanlige folk” gjorde. ADHD-diagnosen svarte på mange tidligere ubesvarte spørsmål. Jeg hadde også fått en bra utdannelse som prosjektleder, selv etter å ha gått et år på motedesign, hvilket viste seg å ikke være veien for meg, til tross for interessen. Jeg hadde også brukt mye tid på personlig utvikling, hadde sett Tony Robbins i London, og leste mange bøker som hjalp meg komme ut av mine mørke daler. Men til tross for at jeg bodde i Oslo, hvor jeg trodde alt skulle være så mye bedre, så kunne jeg ikke rømme fra følelsen av å mislike Norge, Tromsø, Kråkstad og Oslo så sterkt.

 

 

” Jeg ville opp og ut i verden, jeg kveltes i lille Norge.”

 

 

Jeg hadde veldig mange venner og bekjente, og var alltid ute, var alltid sosial, var alltid på jakt etter nye opplevelser. Men Oslo kjentes rett og slett for kjedelig. “Folk flest” var gamle, traurige nordmenn, som spiste fårikål, leverpostei og brunost og gikk i mariusgenser og lusekofte, og dro på hytta på fjellet og så på NRK i helgene. Nå i dette øyeblikk når jeg skriver dette, kjenner jeg at gjennom mitt nye perspektiv, så syns disse tingene er ganske eksotiske. Men da jeg bodde i Norge var disse tingene slettes ikke eksotiske! Folk i Oslo og de større byene var hakket “bedre” syntes jeg da, Oslo hadde faktisk en del innvandrere som ga det en mer verdslig følelse, med større kulturforskjeller. Det satte jeg pris på.

 

En annen grunn til at jeg flyttet tilbake til mitt fødeland, var fordi jeg trengte større muligheter enn det jeg fikk i Norge og gjennom NAV. Når jeg ser tilbake på ting, så ser jeg at det hadde vært mulig å få meg inn og ut av NAV-systemet på 1-2 år, ikke over 5, hadde ting vært strukturert annerledes og hadde det vært flere alternativer til behandlinger. For jeg var faktisk langt fra ferdig med å trenge hjelp, både fysisk og mentalt,

 

 

” da jeg valgte å reise fra Norge og fra den hjelpen jeg fikk fra NAV.”

 

 

Uten navn-1

 

Min livsfilosofi inkluderer ikke å se tilbake på ting med anger og vonde følelser. Jeg er takknemlig for hver eneste del av min fortid, fordi jeg kan nå si at jeg elsker meg selv, fra innsiden ut, hvilket jeg ikke kunne for noen år siden. Det livsfilosofien min inkluderer, derimot, er evaluering av ting som har skjedd i fortiden med hensikt å lære bedre måter å gjøre ting på i fremtiden. Og det er alltid ting som kan gjøres bedre. Jeg mener ikke at man aldri skal være fornøyd, men at det er positivt å være på jakt etter kunnskap som kan hjelpe med vekst, utvikling og fremgang. Vi er alle mennesker med dynamiske liv, følelser og erfaringer, vi er i konstant utvikling. Samfunnet er i konstant utvikling og det samme er byer, organisasjoner, vitenskapen, økonomien, turismen, naturen, verden – alt. Så det som fungerte bra før, fungerer kke alltid så bra nå. Spesielt nå som vi er i informasjonstiden, med informasjon og stimuli som bombarderer oss fra tusener av kanter, hvert minutt hele døgnet, hvor vi nå ikke lengre kan overleve bare med å pugge og huske, så må vi være våkne og mottagelige for kunnskap på en helt annen måte. Vi kan ikke lengre unnskylde oss for at vi ikke “visste bedre”, for nå har vi endeløs informasjon ved våre fingre.

” Med riktig tankegang og fremgangsmetoder kan informasjon bli til kunnskap, og kunnskap kan bli basen for utvikling i “riktig retning”.”

 

Oslo og Norge har kommet langt i de fem korte årene jeg har bodd i USA . Selv om jeg får 1 mesteparten av inntrykkene mine fra sosiale medier, tok det bare en kjapp tur over dammen tidligere i år for å virkelig kjenne det. Oslo er annerledes nå. Folk er annerledes nå. Og vel vitende om at “oppfatning er projeksjon” , og at nå som jeg har leget mine emosjonelle sår, fikset min ADHD uten medisiner, byttet kontinent, og blitt en suksessfull coach og entreprenør, så står jeg fortsatt ved det at noe er annerledes i Norge nå. Samtalene har en annen tone nå, både når man møtes og det man ser på sosiale medier. Byen er under konstant utbygging . Folk reiser mer og kommer hjem med nye uttrykk fra omverden. Norge får flere innvandrere . Flere starter eget foretag. Det er en spennende utvikling i kulturmelodien nå som det finnes flere noter og instrumenter i spill. Flere spørsmål blir stilt, folk vil ha mer ut av livet. Folk har det de trenger for å overleve, men det er som om det er mangel på det som får folk til å føle at de virkelig lever.

Selv om Norge er et av de beste landene å bo i verden , og når vi ser på Maslows behovshierarki, så har nordmenn “alt de trenger”. Likevel sliter mange hundre tusener av nordmenn med depresjon . Likevel så føler nordmenn seg ustimulerte og ensomme. Man kan jo lure hvorfor? Jeg har ikke svaret, men jeg kan dele litt fra mitt perspektiv som en tredjekulturs barn som også har hatt problemer som har ført til langtidsykemeldelse og behandling.

 

Jeg syns Norge er et helt fantastisk land. Jeg er så takknemlig for at NAV finnes, for at vi har offentlige helsetjenester og gratis skole. Takket være disse tingene har jeg klart å komme meg dit jeg er i dag. Jeg aner ikke hvordan jeg skulle ha klart meg, eller hvordan mamma skulle ha klart seg, hvis hun måtte betale for alle de mangfoldige operasjonene og legebesøkene jeg måtte ha oppgjennom årene. Og jeg er imponert over utviklingen jeg har sett de siste ti årene. Norge har så mange resurser og ligger så langt foran resten av verden på så mange områder.

 

 

” Men sosialt tror jeg det er et stykke igjen med tanke på velvære og positive tankemåter.”

 

Som et samfunn er vi oppdratt med Jantelov, med å skylde på andre, med å forvente at staten, politikerne, legene, lærerne, etc.. skal ta ansvar for å fikse ting. Folk klager over nye regler og hvordan pengene brukes, selv om det er folket som stemmer for politikerne. Foreldre skylder på lærerne for dårlig oppdragelse av deres barn, når de selv prioriterer jobben sin og dansketur i stedenfor å oppdra ungene sine selv. Pasienter klager på at legene ikke gjør dem friske når de ikke orker å slutte og røyke, drikke øl eller spise Grandiosa.

 

Det er et stykke igjen, spesielt med tanke på hvor fort utviklingen er nå med alle de inntrykkene som kommer utenfra. På en måte skulle ønske jeg fant den støtten jeg så etter i Norge, og ikke følte at jeg måtte forlate landet for å endelig finne min vei. Og selv med det sagt, så vil jeg ikke at det skal høres ut som jeg legger skyld på noen annen enn meg selv. Jeg var den som følte meg utenfor. Jeg var den som var så “annerledes”. Jeg var den som var syk og ikke hadde det bra. Det var ingens feil, annet enn til en viss grad min egen. Jeg var den som var ulykkelig. Og uansett hvor mange leger, terapauter, akupunktører, trenere eller venner jeg snakket med, så var det jeg som holdt på følelsen av å ikke tilhøre eller av å være utilfreds. Det var i bunn og grunn mitt ansvar.

 

DT500MAG: Karenina, takk skal du ha for din ærlige story!  Det er så viktig å bryte ned vegger, å lufte gjemte gater med en frisk sjøbris fra the West Coast! Karenina, DT 500 MAG loves you! Vi vil be deg om å få noen tips til flest mulig slik at våre kjære medborgere kan slappe litt mer av i sin hverdag og føle seg mer fri, mer seg selv! GO SELVREALISERING! Du jobber med Holywood folk og har stjerne kunnskaper, fortell oss aktuelle hjemmeligheter!

 

01868-300

karenina3 

Karenina:Det blåser ut! Så, mitt første råd til de som vil ha mer ut av livet, som søker etter mer mening eller å bli lykkeligere er først:

“Pass på deg selv!”

 

 

Som jeg sier halv-spøkende til mine klienter på engelsk:

“Mind your own business!”

 

 

Dette betyr at det begynner med deg.

 

  • Det er kun DU som bestemmer hvordan du skal ha det.

  • Ta ansvar for deg selv først, før du bryr deg om hva andre tenker og gjør, eller hva som foregår rundt deg.

  • Du er ikke et offer og du er slettes ikke offer for dine følelser, du bestemmer og har full kontroll over hvordan du føler deg.

  • Hvis du ikke liker hvordan du føler deg, så kan du knipse fingrene og føle en annen følelse på sekundet! Glad, trist, sint, inspirert.

 

 

” Prøv det nå, knips fingrene og skift! Knips en gang til og skift igjen! En gang til, og skift! “

 

 

Med friheten til å føle det du har lyst til, kommer også ansvar med å føle det du har lyst til.

…. Du kan ha mistet jobben, og det kan være din feil eller ikke din feil, men det er opp til deg hvordan du føler om det. Du kan bestemme om du vil sitte hjemme og kjenne på hvor fælt du har det i uker eller måneder, og tusle ned på NAV og be om få dagpenger.

… Eller du kan si:

 

 

  • Flott! Nå kan jeg finne meg en jobb jeg trives enda bedre i, og som jeg kan tjene mer penger i/få mer fri/møte nye mennesker i!

 

 

Mitt andre tips er:

“Fokuser på det du vil ha!”

 

 

Hvis du vil ha mer glede, fokuser på ting som stimulerer og gjør deg glad! Hvis du vil gå ned i vekt, fokuser på maten, mengdene og aktivitetene som gjør at du øker forbrenning og får mer energi! Hvis du vil ha mer tid med venner og familie:finn tid til det i timeplanen din.

 

Hvis du vil ha mer penger: – fokuser på de tingene som generer mer penger.

Hvis du vil ha mer kjærlighet og sex: – fokuser på å gjøre partneren din glad.

 

 

“Prioriter basert på hva du virkelig verdsetter.”

 

 

Når vi konstant gjør ting vi ikke trives med, eller som går mot våre verdier, fordi vi tror vi må, fordi noen, vi husker ikke hvem, fortalte oss at vi måtte, så går vi i mot den vi egentlig er.

 

Mitt tredje er:

 

 

“Vær ærlig!”

 

 

Vær ærlig med deg selv. Først tar du ansvar for dine egne følelser og oppførsler, så fokuserer du på det du vil ha, og så er du ærlig med deg selv om de valgene du tar som står i veien for å oppnå det du vil ha.

 

Vil du ha mer penger? Vær ærlig med deg selv om hvorfor du ikke har nok penger. Hva bruker du penger på? Hva kan du bruke mindre på? Sjekk inn med deg selv om hvorfor du bruker 200 kr i uka på kaffe latte.

 

MÅ du virkelig ha det, eller dekker det et emosjonelt behov? Hvis kroppen din ikke slutter å virke uten det så er det stor sjanse for at det er en vane som ble til gjennom et emosjonelt behov.

 

 

” Finn ut hva behovet er, vær ærlig om det ovenfor deg selv og andre, og ta skritt for å finne andre måter å oppnå dette behovet.”

 

01868-300

 

 RAPTURE!

 

Text  by Karenina Jahnigen
AD BY DT 500 MAG