Det finnes mye som gjør meg forbannet. Dyremishandling, folk som foretrekker Bergen over Oslo, Nickelback, sunnmøringer, og treige, eldre damer i køen på Meny Bjølsen. Dog, noe av det mest hjerteskjærende idiotiske det norske samfunn har gjort i løpet av de siste tiårene, er å glemme. Å glemme de som en gang i tiden skapte store overskrifter grunnet sin frittalenhet, de som brøt samtidens tabuer og skapte en ny plattform for dagens kunstnere. Den mest krenkende glemmesaken i norsk historie omhandler min avdøde litterære kjærlighet:

AGNAR MYKLE

Jeg er ikke her for å skrive noen forsvarstale for Agnar Mykle. (Det klarte han utmerket godt selv.) Jeg er her for å opplyse dere om noe så allminnelig essensielt som viktigheten av det å tenke.

“Under den tynne silkekjolen kjenner han hennes venusbjerg, det er mykt og hvelver seg smukt under sliken, han presser sin hånd rundt det, presser så langfingeren inn i hennes kjønnsspalte; tross silken som er imellom kjenner han henne; rolig gnir han hennes klitoris.”

-Sangen om den røde rubin

For dere som ikke vet det: Mykle ble politianmeldt for å detaljert ha skildret seksuelle akter i Sangen om den røde rubin. Boka hans, en av de ærligste kjærlighetserklæringene skrevet, fra forfatteren selv – til det norske folk, ble konfiskert i 1957, mens både forfatter og forlag havnet i Høyesterett.

Denne rettsaken og alt som fulgte – hets fra samfunnsborgere, overskrifter i alle aviser, anklager og trusler – stemplet både Mykles forfatterkarriere og hans personlige liv på en slik måte at han i ettertid ikke klarte å skrive som tidligere.

En av våre aller fremste forfattere ble drept av samfunnet og dets normer.

Var det klitoris som gjorde det? Venusberget? Brystene? De svulmende penisene? Gummihinnen? Kåtskapen? Orgasmene? Mennesker har en tendens til å fokusere sterkest på det de misliker mest. Bare et titalls sider i Sangen om den røde rubin har noe som helst med sex å gjøre. Resten er ren kvalitetslitteratur omhandlende en ung gutts reise fra sin tilstand som ungdom til sluttfasen – voksenlivet. Tusener av unge gutter og jenter har både lært av og relatert til Ask Burlefot og hans opplevelser: både som lærer i Nord-Norge og som student i Bergen, som ufrivillig far og som mistrivende sønn. Likevel er det ingen som nevner noe om dette. Kjærlighetshistorien mellom Ask og Embla (den geniale navngivningen har jeg heller ikke hørt noe om), Asks forhold til lillebroren Balder, hans kamp om å passe inn i et stadig voksende samfunn basert på båser. Alle disse faktorene bygger opp under selve moralen i romanen: kjærligheten er en ensom ting. De famøse sex-episodene er ikke mer enn små, nesten ubetydelige fragmenter uten annen hensikt enn å skildre en ung nordmanns allminnelige liv. Likevel var det disse fragmentene som ødela en av våre aller fineste.

“Hver morgen når jeg våkner, når jeg vender hodet på puten og ser min skrivemaskin, to meter borte, på skrivebordet, rødmer jeg av forelskelse. Jeg er nordmann, jeg heter Agnar Mykle, jeg er dikter; hver gang jeg tenker over kombinasjonen av disse tre ting, denne verdenshistoriske kombinasjon, svimler jeg, og må henge meg i mine turnringer for å stilne bankingen i mitt hjerte.”

At Mykle, selv etter å ha uttrykt dette, ble anmeldt og sendt til Norges Høyesterett, er for meg det største, mest blendende beviset på menneskers ignoranse. En nordmann med så brennende kjærlighet for skrivekunsten er sjeldnere enn solformørkelsen selv.

Det at hans talent ble hånet i alle avisoverskrifter er verre enn “morna Jens!” og femten hundre turister i crocks på én gang

Hvis jeg en gang skulle finne på å skrive en fabelaktig god roman løst basert på mitt eget liv; mammas turbulens, pappas død, den andre pappaen min og hans plutselige forsvinning, alle jeg har hatt sex med, alle jeg har såret, alle jeg har vært glad i, alle jeg har glemt, alle jeg har hånet. Jeg ville naturligvis lagt ved et par poetiske tankerekker – for eksempel ville jeg funnet plass til å skrive om den gangen jeg tenkte på hvordan det ville være å knulle Adolf Hitler på skikkelig brutalt vis. Fifty Shades-style. Eller hvordan det ville være å bryte seg inn på slottet for å skyte hele kongefamilien. Eventuelt, hvordan det ville være å hoppe fra tolvte etasje i bygningen der jeg bor. Ville folk reagert? Eller er det sånn, i 2015, at alt er greit? Kan man si det man vil? Jeg tror ikke det.

Det er lov til å tenke. Det er faktisk så lov at det anbefales av de aller fleste. Det beste av alt, dere, er at man har lov til å tenke akkurat det man vil. Tenk på det! Hvor sykt er det ikke at Agnar Mykle ble arrestert for å skrive om noe absolutt alle i hele universet tenker på?

Jeg er sikker på at dommeren i høyesterett tok seg en kraftig runk før han dro i rettsalen den dagen i 1957.

Det sier så mye om samfunnet vårt at jeg nesten gråter. Og selv om dette skjedde på femtitallet, betyr ikke det nødvendigvis at ting er så annerledes i 2015.

Bare tenk på sist gang noen fikk tvangs-slettet et bilde av en kvinnes brystvorte på Instagram. Det er ca. to minutter siden, det.

 

Tekst av Sara Kristine Helleberg

COPYRIGHT BY DT 500 MAG