THE NEW FEMININE SERIES. LENE ALEXANDRA ØIEN: STRENGTH, SHAME AND THE POWER TO SAY NO. OSLO

Screenshot

Et portrettintervju om kroppen, prestasjonen, friheten, offentligheten – og retten til å være mer enn én ting.

Onsdag 29. mai 2024, Texas.

Lene Alexandra Øien presser 82,5 kilo.

Så 87,5.

Hun er allerede verdensmester.

Nå går hun for 95.

Stangen beveger seg opp.

Så kommer dommen:

Underkjent.

Hun gråter likevel.

Det er et bemerkelsesverdig bilde av seier.

Men kanskje er det nettopp derfor det forteller så mye om henne.

To uker før intervjuet fortalte hun i podkasten Gukild & Johaug om årene som «showbiz-Lene», da hun kunne få mørke tanker om at de 1,2 kiloene med silikonimplantater var det hun hadde av verdi. Det er vanskelig å forestille seg en større avstand til kvinnen hun er i dag. Det ble en krevende vei ut av et liv der kroppen hadde fått definere verdien hennes – og en lang vei mot å oppdage hvem hun ellers er. Etterpå fulgte flere år med sviktende selvtillit og et vanskelig forhold til eget selvbilde. Først senere skulle hun forstå at det å bli sett ikke nødvendigvis betyr å bli sett for den man er.

Da implantatene forsvant, forsvant ikke usikkerheten med dem.

Treningen ble noe annet.

Kroppen skulle ikke lenger bare sees. Den skulle brukes, utvikles og mestres.

Kilo for kilo. Repetisjon for repetisjon.

Også da livet raknet og hun endte på psykiatrisk avdeling.

I dag er hun verdensmester i benkpress. Hun coacher høyt presterende ledere. Denne høsten begynner hun på fulltidsstudier i anvendt psykologi.

Hun vil fortsatt skape, konkurrere og arbeide.

Men hun vil også ha tid til familie, venner, matlaging, lesing og hvile.

Derfor har hun satt en grense som på papiret kan virke langt mindre enn 95 kilo:

Hun skal ikke lenger være tilgjengelig hele tiden.

Hun svarer ikke på jobbmail etter klokken 20. Ikke i helgene heller.

«Jeg har merket at noen synes jeg svarer for sent, er vanskeligere å få tak i eller ikke har tid til å møtes. Og sannheten er at det kommer til å fortsette.»

Logo of DT 500 Mag London featuring the initials 'DT' in bold, with decorative elements including a crown and lion graphics.

Det er en liten beslutning med en lang historie bak seg.

For spørsmålet er ikke lenger bare hvem som ser henne.

Det er hvem som får komme nær.

DET GAMLE BLIKKET

Det finnes mennesker man husker fra før man egentlig forstår hvorfor.

For meg var Lene Alexandra en av dem.

Rundt 2000–2001 debuterte hun som 19-åring som glamourmodell. Etter Robinsonekspedisjonen og Skal vi danse var hun overalt.

Det var ikke overskriften som festet seg.

Det var noe i blikket.

En rastløshet. En livsglede. Noe som ikke helt lot seg plassere.

Mediene levde den gang av sensasjoner. Vi trodde vi kjente mennesker fordi vi hadde sett dem mange ganger.

Men å se et menneske er ikke det samme som å kjenne det.

Tjue år senere ble Lene Alexandra værende, men skiftet rolle.

Glamourmodell.

Artist.

TV-personlighet.

Fitnessutøver.

Styrkeløfter.

Foredragsholder.

Coach.

Nå student i anvendt psykologi.

Hun har ikke forlatt offentligheten.

Hun har forsøkt å forandre forholdet sitt til den.

«Jeg ønsker ikke å passe inn i én boks. Setter noen meg i en boks, hopper jeg ut av den.»

SPEILET

Det første jeg spør henne om, er speilet.

«Jeg tror ikke lenger at speilet er stedet jeg finner svaret på hvem jeg er. Jeg ser en kvinne som har blitt tryggere på egne verdier, egne grenser og egne valg. Jeg har måttet gi slipp på behovet for å bli likt av alle. På behovet for å bevise noe.»

Så kommer setningen som går på tvers av mye av det hun en gang ble kjent for:

«Jeg tror styrke handler mindre om å bli hard og mer om å bli kjent med seg selv.»

Hun fjernet silikonimplantatene. Samtidig endret forholdet til kroppen sin.

Trening ble ikke lenger først og fremst et middel til å se annerledes ut. Det ble en måte å erfare hva kroppen kunne gjøre.

Men hun har også sett hvor lett disiplin kan gli over i kontroll.

«Ingen helse, ingen velstand. Du kan ikke bygge et godt liv hvis du samtidig bryter deg selv ned for å oppnå målene dine.»

Det høres fornuftig ut.

Men det er også en forretningsmodell.


Logo of DT with the text '500 MAG LONDON' beneath, featuring decorative lions and a crown.

SELVUTVIKLINGENS PARADOKS

«Bærekraftig prestasjon» og «positiv egoisme» er ikke bare holdninger.

De selges.

Markedet har endret seg. Der det tidligere ble belønnet å presse seg hardest mulig, belønnes det nå å kunne snakke om grenser, søvn og selvinnsikt.

Lene Alexandra Øien har posisjonert seg midt i dette skiftet.

Spørsmålet er om hun har frigjort seg fra prestasjonslogikken – eller om hun bare har blitt dyktigere til å leve etter en ny versjon av den.

En tidligere idrettskunde, en mannlig leder i femtiårene, beskriver det slik:

«Hun er den eneste som har snakket til meg om utbrenthet uten å gjøre det til en svakhet. Samtidig merker du at hun selv lever i et høyt tempo. Det er både betryggende og litt ubehagelig.»

Det er en presis beskrivelse av spenningen i Lene Alexandras arbeid.

Hun snakker om selvledelse, sårbarhet og grenser. Mange av klientene hennes kommer med ytre suksess, men indre uro.

Hun mener god ledelse begynner med selvledelse.

Men selvledelse har en bakside.

Hvis du ikke lykkes – har du da bare ikke jobbet hardt nok med deg selv?

Et samfunn kan ikke løse alle problemer ved å gjøre hvert enkelt menneske bedre i stand til å tåle dem.

KROPPEN SOM KAPASITET

For Lene har kroppen likevel blitt et sted der denne konflikten kan undersøkes konkret.

Fra:

Hvordan ser kroppen min ut?

Til:

Hva kan kroppen min gjøre?

– Gjennom fysisk trening oppdaget jeg en annen måte å forholde meg til meg selv på. Jeg oppdaget mestring. Jeg oppdaget at kroppen min kunne være et verktøy, ikke bare et objekt som skulle vurderes av andre.

Mellom kravet om å elske kroppen og presset om stadig å forbedre den finnes en tredje mulighet:

Å bli kjent med hva den faktisk kan.

Når en vekt som virket umulig plutselig kan løftes, blir utvikling fysisk.

Du kjenner den.

Det er ikke bare en tanke.

Men også her finnes en grense.

Hun sluttet å coache utøvere i fitness da hun opplevde at miljøet og fokuset kunne være skadelig for helsen. I dag snakker hun om helhet, restitusjon og longevity.

Hun vet at det som begynner som selvforbedring, også kan bli selvstraff.

DET SOM IKKE KAN TRENES BORT

Det finnes en mørkere del av historien.

Overgrepet som 12-åring. Følelsene hun skrudde av. Spiseforstyrrelser. Feildiagnoser. Amfetamin.

Hun har fortalt om dette før.

Nå er hun mindre opptatt av å forklare fortiden enn av å plassere den.

«Hun er fortsatt en del av meg, men hun får ikke lenger styre livet mitt.»

Når vi snakker om skam, blir hun skarp:

«Ansvar sier: Dette skjedde. Dette var mine valg. Hva kan jeg lære av det? Skam sier: Det er noe galt med meg.»

Forskjellen er avgjørende.

Fortiden skal ikke romantiseres.

Men et menneske bør heller ikke være dømt til å være identisk med det som har skjedd.

En annen tidligere klient sier det mer direkte:

«Hun har levd det meste av det hun snakker om. Det er styrken. Men det er også grensen.»

Det er et ubehagelig spørsmål.

Og derfor er det et interessant spørsmål.

FRIHETEN TIL Å SI NEI

Lene snakker om frihet med en blanding av stolthet og forsiktighet.

«For meg handler frihet om å kunne definere livet sitt selv. Jeg ønsker å kunne si ja fordi jeg mener ja, og nei fordi jeg mener nei.»

Hun har valgt et liv som ikke følger den klassiske oppskriften på hva et vellykket kvinneliv skal inneholde.

Hun forsvarer det ikke.

«Jeg synes egentlig ikke jeg skal behøve å forsvare den. Livet kommer ikke med en instruksjonsbok.»

Så kommer det nesten som en bisetning:

«Jeg er bare 45 år, så alt kan jo skje.»

Det er kanskje nettopp derfor hun begynner på nytt.

Ikke fordi det gamle livet var feil.

Men fordi hun ikke lenger trenger at ett liv skal være nok.


Logo of DT 500 Mag London featuring the initials 'DT' in bold, with decorative elements including a crown and lion graphics.

SYNLIGHET ER IKKE SAMTYKKE

Hun er også tydelig på hva offentlighet ikke gir andre mennesker rett til.

«Hvis en kvinne deler et bilde, har hun bestemt hvem hun ønsker å dele det med og i hvilken sammenheng. Det gir ikke andre mennesker rett til å kopiere, seksualisere, spre eller bruke det på andre måter. Det sitter et menneske på den andre siden.»

Det er nesten merkelig at dette fortsatt må sies.

Men det må det.

For Lene har levd i en offentlighet der kroppen var en del av produktet.

I dag er bildet lettere å dele enn noen gang.

En gammel offentlig identitet kan være tilbake på sekunder.

Samtidig kan kvinner publisere seg selv på egne premisser.

Friheten har økt.

Presset har også.

Derfor skiller hun mellom merkevare og identitet.

«Jeg vil gjerne bygge en sterk merkevare, men jeg ønsker samtidig å være et menneske som ikke er avhengig av at alle liker meg.»

Det er kanskje den moderne formen for frihet:

Å kunne være synlig uten å være avhengig av blikket.


Black and white magazine cover featuring an interview with Lene Alexandra Øien, highlighting themes of reinvention and identity. The title 'DT500 MAGAZINE' is prominent, with a subtitle discussing strength and empowerment.


NÅR COACHEN BLIR STUDENT

Denne høsten begynner Lene fulltidsstudier i anvendt psykologi.

Det er mer enn en ny linje på CV-en.

Etter nesten femten år som coach, der hun har bygget arbeidet sitt på erfaring, intuisjon og «positiv egoisme», setter hun seg nå på skolebenken i feltet hun selv har praktisert.

Hun gråt da hun fikk beskjed om at hun hadde kommet inn.

Det sier noe om hvor lenge ønsket har ligget der.

Men det skaper også en interessant spenning:

Hva skjer når coachen blir student av metodene hun selv har brukt?

Når erfaring møter forskning?

Når den som lenge har gitt svar, begynner å stille nye spørsmål?

Hun svarer ikke med en stor erklæring.

Hun sier bare at hun ønsker mer faglig tyngde.

Prosessen er i gang.

Utfallet er åpent.

EN KVINNE MED ÅPEN OPPSKRIFT

Hun ønsker ikke å være et forbilde i betydningen en oppskrift andre skal følge.

For noen er drømmen stor familie.

For andre er det karriere.

Reiser. Venner. Læring. Frihet.

Eller en kombinasjon.

«Jeg tror problemet oppstår når vi begynner å leve etter en oppskrift på hvordan livet «skal» se ut.»

Hun ønsker mer frihet, ikke en ny regelbok.

En kvinne skal kunne være feminin uten å være svak.

Sterk uten å være hard.

Seksuell uten å være tilgjengelig.

Ambisiøs uten å måtte be om unnskyldning.

Og hun skal kunne skifte retning uten å måtte forklare hvorfor.

Det siste har Lene Alexandra gjort mange ganger.


Logo featuring 'DT' with '500 MAG LONDON' below, accompanied by decorative lion graphics on either side.

DET ER IKKE FOR SENT

Hvis den 18 år gamle Lene hadde vokst opp i 2026, ville hun hatt flere muligheter.

Men også flere sammenligningsarenaer.

«På min tid hadde vi MTV og noen damer på forsiden. I dag kan du sammenligne deg med tusenvis før frokost.»

Før var det noen få bilder.

Nå er det et uendelig bildearkiv.

Du får aldri helt fri fra andres høydepunkter.

Derfor blir selvinnsikt viktigere.

«Altfor mange er ytre styrt. Noe av det viktigste nå er å rette fokuset innover.»

Hun har ikke svaret på hvordan andre skal leve.

Hun prøver å lære dem å stille spørsmålet selv.

TILBAKE TIL BEGYNNELSEN

Hvis hun kunne snakke med den 12 år gamle jenta hun en gang var?

«Det som skjedde med deg var ikke din skyld. Du trenger ikke bære ansvaret for noe andre mennesker gjorde mot deg.»

Og til den 19 år gamle Lene som sto foran kamera:

«Du trenger ikke skynde deg så mye. Du trenger ikke bevise verdien din gjennom andres blikk. Tenk langsiktig. Du klarer det du vil.»

Til begge:

«Du kommer til å finne ut hvem du er. Du kommer til å gjøre feil. Du kommer til å lære. Og du kommer til å bli mye sterkere enn du klarer å forestille deg akkurat nå.»

Det er ikke en fortelling om at hun skulle ha valgt annerledes.

Det er en fortelling om at hun har fått lov til å velge igjen.

Og igjen.

Og igjen.


Logo of DT 500 Mag London, featuring the letters 'DT' prominently with a crown above and decorative lion illustrations at either side.
A woman with long hair, wearing a white blouse with a bow tie, smiles while holding glasses in her right hand. She is seated at a round table in a softly lit room.

ARVEN

Hva forteller historien hennes oss om kulturen vi lever i – om hva den faktisk belønner og straffer, og om alt den fortsatt har vanskelig for å gi plass til i en kvinnes liv og erfaringer?

Hun trenger ikke lang tid på svaret.

«At mennesker er mye mer komplekse enn kategoriene vi putter dem i.»

Hun har vært glamourmodell, artist, fitnessutøver, TV-personlighet, styrkeløfter, foredragsholder, leder, coach og student.

Hvorfor kan ikke alt dette være én og samme kvinne?

«Jeg tror kulturen vår fortsatt kan ha et problem med kvinner som ikke lar seg plassere enkelt i en boks.»

Så kommer svaret hun har brukt mange år på å finne:

«Jeg ønsker ikke å passe inn i én boks. Setter noen meg i en boks, hopper jeg ut av den.»

DET HUN IKKE LENGER VIL BÆRE

Hun konkurrerer fortsatt.

Hun coacher fortsatt.

Hun bygger fortsatt.

Men noe har forandret seg.

Hun skal ikke lenger være tilgjengelig hele tiden.

Hun svarer ikke på jobbmail etter klokken 20.

Ikke i helgene.

Noen vil synes hun svarer for sent.

Noen vil synes hun er vanskeligere å få tak i.

Noen vil bli skuffet.

«Jeg kommer til å skuffe noen.»

Stemmen er rolig.

Men bestemt.

Det er ikke en trussel.

Det er en grense.

I Texas løftet hun 95 kilo.

Hun fikk ikke godkjent løftet.

Likevel gråt hun.

Kanskje fordi det finnes vekter som ikke kan måles i kilo.

For Lene Alexandra Øien handler styrke ikke lenger bare om hvor mye hun klarer å presse opp.

Det handler også om hva hun velger å legge ned.

Hva hun ikke lenger vil bære.

Og om retten til å prøve noe nytt, skifte retning og la livet få bli større enn den første versjonen av seg selv.

«Jeg har aldri vært på et mer balansert sted enn nå. Jeg løper ikke fra noe – jeg liker å utvikle meg.»

Intervju: Arthur Sopin

Redaksjonsansvarlig: Andreas Rød

Foto: Kristian Joer Aandstad

Logo consisting of the letters 'DT' prominently displayed, with '500 MAG LONDON' below, featuring graphic elements including a crown and two stylised lions on either side.