Et portrettintervju om kroppen, prestasjonen, friheten, offentligheten – og retten til å være mer enn én ting.
Arthur Sopin
Onsdag 29. mai 2024, Texas.
Lene Alexandra Øien presser 82,5 kilo. Så 87,5. Hun er allerede verdensmester. Nå går hun for 95.
Stangen beveger seg opp.
Så kommer dommen: underkjent.
Hun gråter likevel.
Det er Mandag 3. august 2026.
To uker tidligere fortalte hun i podkasten Gukild & Johaug noe hun sjelden har formulert så direkte: I årene som «showbiz-Lene» kunne hun føle at de 1,2 kiloene med silikonimplantater var det hun hadde av verdi. Etterpå fulgte flere år med sviktende selvtillit og et vanskelig forhold til eget selvbilde.
Treningen ble noe annet.
Den ble det hun holdt fast i når resten raknet. Også da hun ble innlagt på psykiatrisk.
Nå er hun verdensmester i benkpress. Hun coacher ledere. Denne høsten skal hun studere anvendt psykologi på fulltid. Hun skal fortsette å skape innhold. Hun skal ha tid til familie, venner, matlaging, lesing og hvile.
Og hun har bestemt seg for noe som kan være vanskeligere enn å løfte 95 kilo:
Hun skal ikke lenger være tilgjengelig hele tiden.
– Jeg har merket at noen synes jeg svarer for sent, er vanskeligere å få tak i eller ikke har tid til å møtes. Og sannheten er at det kommer til å fortsette.
Hun svarer ikke på jobbmail etter klokken 20. Ikke i helgene heller.
– Jeg kommer til å skuffe noen. Hvis det gjør deg irritert, eller hvis det får deg til å tenke at jeg er et dårlig menneske, så får det være sånn.
For Lene Alexandra Øien handler dette ikke lenger om hvor mye hun klarer å presse opp.
Det handler om hva hun nekter å bære.
Det finnes mennesker man husker fra før man egentlig forstår hvorfor.
For meg var Lene Alexandra en av dem.
Rundt 2000–2001 debuterte hun som 19-åring som nakenmodell. Noen år senere, etter Robinsonekspedisjonen og Skal vi danse, var hun overalt. Jeg husker fortsatt forsiden – Se og Hør eller VG – der hun sto sammen med Aylar Lie i forbindelse med Robbie Williams-saken. Det var ikke overskriftene som festet seg. Det var noe sart i øynene. En rastløshet. En livsglede som var vanskelig å plassere.
Media levde den gang på sensasjoner. Vi trodde vi kjente henne fordi vi hadde sett henne så mange ganger. Men å se et menneske er ikke det samme som å kjenne det.
Tjue år senere lever de to kvinnene fra den forsiden svært forskjellige liv.
Aylar Lie er profesjonell pokerspiller. Hun har tilbrakt det meste av det siste tiåret utenfor det norske rampelyset, reist verden rundt, og gjorde i 2026 et begrenset comeback i realityprogrammet Spillet. I podkaster har hun snakket åpent om en barndom preget av omsorgssvikt og om et privatliv hun i stor grad har holdt unna offentligheten. Hun har valgt et liv der synlighet er noe hun går inn og ut av på egne premisser. Der Lene Alexandra ble værende i offentligheten og omskapte den, trakk Aylar seg stort sett ut. Den ene bygget en ny merkevare på det gamle navnet. Den andre lot det gamle navnet blekne. Begge strategiene har kostet noe. Ingen av dem ser ut til å angre.
Lene Alexandra Øien ble værende – men hun byttet spill. Fra glamourmodell til artist, TV-personlighet, fitnessutøver, styrkeløfter, foredragsholder, coach og nå fulltidsstudent i anvendt psykologi. Hun har vunnet Skal vi danse, gitt ut bøker, blitt europamester og verdensmester i benkpress, og bygget en praksis der hun coacher høyt presterende ledere – mange av dem menn.
«Jeg ønsker ikke å passe inn i én boks. Setter noen meg i en boks, hopper jeg ut av den.»
Det første jeg spør henne om, er speilet.
«Jeg tror ikke lenger at speilet er stedet jeg finner svaret på hvem jeg er. Jeg ser en kvinne som har blitt tryggere på egne verdier, egne grenser og egne valg. Jeg har måttet gi slipp på behovet for å bli likt av alle. På behovet for å bevise noe.»
Så kommer setningen som går på tvers av nesten alt hun en gang ble kjent for:
«Jeg tror styrke handler mindre om å bli hard og mer om å bli kjent med seg selv.»
Hun fjernet silikonimplantatene. Samtidig har synet hennes på trening og prestasjon utviklet seg. Hun snakker i dag om søvn, restitusjon, mental helse og relasjoner som er like viktige som selve prestasjonen – og om hvordan trening, kosthold og disiplin også kan bli en kilde til kontroll og selvkritikk.
«Ingen helse, ingen velstand. Du kan ikke bygge et godt liv hvis du samtidig bryter deg selv ned for å oppnå målene dine.»
Det høres fornuftig ut. Men det er også en forretningsmodell.
«Bærekraftig prestasjon» og «positiv egoisme» er ikke bare holdninger.
Det er produkter. De selges til mennesker som allerede presterer hardt, og som nå betaler for å lære å prestere på en måte som føles mer bærekraftig. Markedet har endret seg. Der det tidligere ble belønnet å presse seg hardest mulig, belønnes det nå å kunne snakke om grenser, søvn og selvinnsikt. Lene Alexandra Øien har posisjonert seg midt i dette skiftet. Spørsmålet er om hun har frigjort seg fra prestasjonslogikken – eller bare blitt en av de dyktigste til å omsette den nye versjonen av den.
En tidligere klient, en mannlig leder i femtiårene som ønsker å være anonym, beskriver det slik:
«Hun er den eneste som har snakket til meg om utbrenthet uten å gjøre det til en svakhet. Samtidig merker du at hun selv lever i et høyt tempo. Det er både betryggende og litt ubehagelig.»
I dag sitter hun overfor toppledere, mange av dem menn, og snakker om sårbarhet, grenser og det hun kaller «snill gutt-syndromet».
«Folk blir litt overrasket over kontrasten mellom forventningen de kanskje har og det de faktisk møter. Men jeg liker den kontrasten. Jeg trenger ikke lenger å bevise at jeg hører hjemme i rommet.»
Flere av dem som oppsøker henne, beskriver det samme mønsteret: ytre suksess, indre tomhet. Midtlivskrise. Utbrenthet. Følelsen av at prestasjonen ikke lenger gir mening.
Hun snakker om at god ledelse begynner med selvledelse,
og at autentisk menneskelig ledelse blir viktigere i en tid med AI og stadig raskere krav.
Samtidig er det en grense her. Selvledelse kan frigjøre. Det kan også legge enda mer ansvar på individet. Hvis du ikke lykkes – har du da bare ikke jobbet hardt nok med deg selv? Det er den mørke undersiden av selvutviklingsindustrien. Et samfunn kan ikke løse alle problemer ved å gjøre hvert enkelt menneske bedre til å tåle dem.
Hun snakker om frihet med en blanding av stolthet og forsiktighet.
«For meg handler frihet om å kunne definere livet sitt selv. Jeg ønsker å kunne si ja fordi jeg mener ja, og nei fordi jeg mener nei. Det høres enkelt ut, men det krever faktisk ganske mye selvinnsikt.»
Hun har valgt et liv uten den klassiske fortellingen om hva et vellykket kvinneliv skal inneholde. Hun forsvarer det ikke. Hun nekter å gjøre det til en oppskrift for andre.
«Jeg synes egentlig ikke jeg skal behøve å forsvare den. Livet kommer ikke med en instruksjonsbok.»
Så legger hun til, nesten i forbifarten:
«Når det er sagt, er jeg bare 45 år, så alt kan jo skje.»
Det finnes også en mørkere del av historien. Overgrepet som 12-åring. Følelsene hun skrudde av. Spiseforstyrrelser. Feildiagnoser. Amfetamin.
Hun har fortalt om dette før. Nå er hun mindre opptatt av å forklare fortiden enn å plassere den.
«Hun er fortsatt en del av meg, men hun får ikke lenger styre livet mitt.»
Når vi snakker om skam, blir hun skarp:
«Skam vokser når vi tror vi må skjule deler av historien vår for å være verdifulle. Ansvar sier: Dette skjedde. Dette var mine valg. Hva kan jeg lære av det? Skam sier: «Det er noe galt med meg.»
Mange av dem som oppsøker henne som coach, har sett både oppturene og nedturene gjennom 25 år i offentligheten. Det skaper tillit. Det er også en form for kapital.
En annen tidligere klient, også anonym, sier det mer direkte:
«Hun har levd det meste av det hun snakker om. Det er styrken. Men det er også grensen. Noen ganger lurer du på om hun egentlig kan stoppe.»
Synlighet er ikke samtykke, sier hun.
«Hvis en kvinne deler et bilde, har hun bestemt hvem hun ønsker å dele det med og i hvilken sammenheng. Det gir ikke andre mennesker rett til å kopiere, seksualisere, spre eller bruke det på andre måter. Det sitter et menneske på den andre siden.»
Det er nesten merkelig at dette fortsatt må sies. Men det må det.
Det mest interessante med Lene Alexandra Øien akkurat nå er ikke at hun har forandret seg. Det er at hun fortsatt er i bevegelse – og at hun denne gangen bevisst gjør seg vanskeligere å nå.
Hun studerer anvendt psykologi. Det er ikke et avsluttet kapittel eller en pynt på CV-en. Det er en aktiv, uferdig prosess. Etter nesten femten år som coach, der hun har solgt erfaring, magefølelse og «positiv egoisme», setter hun seg nå på skolebenken i det feltet hun har praktisert. Hun gråt da hun fikk beskjed om at hun var kommet inn. Det sier noe om hvor lenge ønsket har ligget der. Men det skaper også en interessant spenning:
Hva skjer når coachen blir student av vitenskapen bak metodene hun har brukt?
Når erfaring møter forskning, og den som har solgt svar, begynner å stille nye spørsmål?
Hun svarer ikke direkte. Hun sier bare at hun har ønsket mer faglig tyngde.
Prosessen er i gang.
Utfallet er åpent.
Denne sommeren er hun også synlig i mer institusjonelle sammenhenger. Hun har vært spesielt invitert til Stortinget på et seminar om ungdom og mental helse, sammen med blant andre statssekretær Usman Ahmad Mushtaq, filmskaper Deeyah Khan og tidligere håndballprofil Anja Hammerseng.
Budskapet hun løfter frem der –
«Don’t fix young people, listen to them»
– er konsistent med det hun ellers sier. Men det plasserer henne også i et annet rom enn den gamle offentligheten hun en gang tilhørte.
Hun konkurrerer fortsatt på høyt nivå. Hun coacher ledere som betaler for at hun skal hjelpe dem med å holde ut. Hun setter grenser som vil skuffe folk. Hun nekter å la den gamle offentligheten definere henne, samtidig som den gamle offentligheten fortsatt er en del av det som gjør henne troverdig.
Hun har tilbrakt et kvart århundre med å lære forskjellen mellom å bli sett og å bli kjent.
Hun er fortsatt ikke sikker på om de to kan eksistere fullt ut side om side.
Denne høsten blir hun vanskeligere å få tak i.
Om det er den endelige frigjøringen – eller bare den neste, mer sofistikerte forestillingen – er et åpent spørsmål. Også for henne.
#dt500mag 