HVIT SORG

01868-300

 

SORG ER UTRETTELIG, FORDI DEN ALDRI HVILER ELLER SOVER, OG FORDI DET Å GLEMME VIL VÆRE TILSVARENDE SMERTEFULLT SOM DET Å BLI PÅMINNET.

 

SORG ER VIRKELIGHETSNÆRT, MEN PÅ EN VIRKELIGHETSVANTRO MÅTE. DEN OPPLEVES SOM SAMTIDIG BÅDE ABSURD OG REALISTISK. DEN GJENNOMSYRER ALT, OG HER LIGGER KIMEN TIL SORGENS BRUTALITET: DEN ER ALLSTEDSNÆRVÆRENDE.

 

images-9

01868-300

 

DEN FRANSKE PSYKONALATYIKEREN ANDRE GREEN SKRIVER OM DEN HVITE SORGEN; EN SORG FORANKRET I FRAVÆR. DEN SVARTE SORGEN ER KONKRET, OG ER TILKNYTTET ET TAP, MENS DEN HVITE SORGEN OMHANDLER Å SØRGE OVER NOE SOM ALDRI HAR VÆRT.

 

DET HAR BLITT MEG FORTALT AT NÅR SPEDBARN IKKE MØTES PÅ ET EMOSJONELT PLAN, NÅR OMSORGSGIVER IKKE SPEILER BARNETS REAKSJON, VIL BARNET SOM OFTEST VENDE BLIKKET VEKK SAMTIDIG SOM KROPPEN MER ELLER MINDRE KNEKKER SAMMEN I SKAM, NESTEN SOM I EN LAMMELSE. SKAMMEN ER Å SI MÅTE ET FRAVÆR AV RESPONS.

 

MAN SKAMMER SEG OVER HVA MAN ER, ELLER HVA MAN ALDRI HAR BLITT. MAN BLIR NUMMEN. OG ER MAN FØRST BLITT NUMMEN FØLER MAN INGENTING UANSETT.

 

images34

01868-300

 

Da jeg var omkring 6-7 år pleide jeg å sitte på terrassen om morgenen og se ned på passasjen som gikk fra trappehuset vårt og i retning garasjen, i avvente av å si hade til søsteren min som skulle dra på jobb. Inngjerdingen til terrassen var av kalde jernstenger, satt opp på langs med omtrent med tyve centimeters mellomrom. Det kunne minne om gitter, som i bestanddelene av døren til en fengselscelle. Man kunne skimte den glinsende rødbrune fargen av rust vokse frem under små flak av oppløst metall; i stand til å pelles av på et hvilket som helst tidspunkt.

 

Om nettene sov jeg i sengen til søsteren min. Når jeg ble kåt nok ville jeg dra ned underbuksene, snu meg rundt slik at jeg lå med pikken inntill lakenet, og onanere ved å gni meg mot lakenet samtidig som hun lå sovende ved siden av. Det hendte at jeg så på henne mens jeg gjorde det, men ikke alltid.

 

Om morgenen satt jeg inntill jerngitteret og ventet. Hun brukte å komme ut av trappehuset, se opp mot meg og vinke, før hun igjen ville fortsette å gå. Noen ganger smilte hun også, liksom hun tok på lett på det å skulle forlate meg. Og når hun sluttet å vinke stakk det i brystet. Hun var så lett i steget der hun gikk.

Jeg forstod ikke hvordan det var mulig. Hvordan kunne hun ta så lett på det? Hvorfor var ikke jeg det viktigste i livet hennes? Det som gikk forut for alt annet? Det som dikterte når og hvor hun befant seg?

 

Man kan ikke kvele sannheten. Den kan heller ikke vokse, eller forandre seg. Det er løgnen som kan utarte seg, og den trives aller best når den får ha rot i mørket, der hvor sannheten ligger skjult, slik at den kan dekke over – og samtidig også vokse ut av – sannheten.

 

01868-300

nan_goldin_valerie_and_gotscho_embracing_paris_1999_d5662494h-Gjenopprettet

01868-300

 

Amalie lå i g-streng og bh mellom oss. Musikk dunket i bakgrunnen fra ute i stuen, enda ikke skrudd av eller ned. Gardinene var til dels trukket for, og hva som antakeligvis var en gatelykt skinte inn gjennom åpningen. Et svakt, skimrende lys som nesten var blendene enda det var langt borte. Umerkelig, egentlig, men samtidig allestedsnærværende på det innestengte soverommet.

 

Hun begynte å kysse Henrik. Jeg dro den sorte g-strengen hennes til side, og ikke av, da jeg synes hun var mer tiltrekkende når hun ikke var helt avkledd. Jeg dro fingeren over klitorisen, og gled inn i fitta hennes med tuppen av langefingeren. Hun føltes nesten litt klumpete, men samtidig våt og myk. Enda det var mørkt kunne jeg se konturene av kropper. Hun grep pikken til Henrik og begynte å suge ham. Det kunne virke som at hun ble kvalt, og da hun tok pikken uten av munnen var lyden som av en andpusten hund, sliten etter å ha løpt. Hun tok pikken i munnen enda en gang, nesten ikke i stand til å holde den der, før hun dro den ut igjen samtidig som spytt rant ut av munnviken, liknende slim i teksturen. Jeg satte meg opp mellom bena hennes, løftet henne litt opp, før jeg så gled inn i henne. Der hvor lyset ikke kan nå inn vil heller ingenting vokse, eller gro, foruten løgnen, som vokser – og trives aller best – når den stammer fra mørket.

Man kunne ikke skjule seg fra gatelykten utenfor. Jeg husker å ha hørt en stemme, nesten diffus, ubestemmelig i hvorfra den hadde sin opprinnelse – den kunne like godt tilhørt musikken ute på stuen – som sa, nesten tiggende: nå må vi stoppe.

 

boxer

 

01868-300

 

Jeg satt oppreist mellom bena hennes, som nå var i skridende positur. Jeg var i ferd med å kaste opp. Jeg brakk meg omsider, og kunne kjenne den syrlige smaken av oppgulp i munnen der den nådde forbi tennene helt frem til innsiden av leppene. Den syrlige massen spisset tennene liksom de var sløve blyanter og omdannet dem til små, trekantformede spyd. Jeg svelget oppgulpet, og i det jeg stakk tungen frem mellom tennene kunne jeg kjenne kneet hennes treffe haken min. Hun hadde sparket oppover, som i en rykning. Jeg tok tak i låret hennes og holdt det nede. Hun rykket til enda en gang, denne gangen med overkroppen. Henrik grep armene hennes og skjøv henne ned. Jeg begynte å blø fra tungen. Blodet falt ned og ut av munnen min og landet på magen hennes, rett over navlen, før den tykke, rødsorte massen rant nedover, hvor den så ble liggende i en liten dam over skrittet. Jeg buet ryggen oppover mot taket, og bøyde samtidig overkroppen ned slik at jeg kom nærmere henne. Tungen min presset seg inn og ned i navlen hennes, rett under der blodstripen hadde begynt. Det smakte som varmt blekk. Hun var blitt stille. Jeg svelget deler av blodet, og kjente på ny en bølge av kvalme gjennom kroppen før vi fortsatte, og jeg tenkte, i et forbipasserende øyeblikk, at dette var rettferdiggjort.

 

Lysstråler fra solen svevde inn i rommet mellom persiennene, og lyste opp støvet som hang igjen i luften. Hun hadde satt opp håret. Halsen var naken ned til utringningen bak den hvite blusen. Jeg så henne aldri for meg naken. Når jeg fantaserte om henne bevarte hun overdelen fortsatt på. Benedicte hadde skrudd av lyset i taket, ettersom jeg hadde syntes det var for skarpt. Vi hadde nesten trekant, sa jeg. Henrik, Amalie og jeg. Hvem er Amalie? spurte Benedicte. En god venn av Jonas. Og hvor var han? På butikken. Vi hadde vorset hos han. Han var borte en halvtime, kanskje. Men dere stoppet? Jeg nikket. Hva fikk dere til å stoppe? Benedicte noterte noe kjapt, før hun igjen så avventende på meg. Jeg nølte. Vi visste jo ikke når han kom tilbake, svarte jeg. Vi lå inne på rommet hans, Henrik gjentok at vi ikke kunne gjøre det. Så Henrik ville stoppe? Ja, men samtidig ikke. Ville du? Nei. Benedicte noterte igjen. Man kunne høre klokken tikke høylytt, og hvert tikk signaliserte at vi var enda et sekund nærmere slutten.

 

Når du har tenkt over dette i ettertid, tenker du at du angrer på situasjonen? Nei. Egentlig ikke. Benedicte kastet et kjapt blikk opp mot klokken. Blir du kanskje litt skremt av det? Nå var det snart over. Jeg vet ikke, sa jeg. Men jeg tror ikke det.

 

unnamed-2

Tekst Petter Brevik