Mens teknologien lover evig forbedring av mennesket, åpner Jo Bentdal utstillingen Common Sensibility. I samtalen under er kunstneren mer interessert i det som ikke går opp – og i hva som skjer hvis bunnen faller ut av fremskrittet.

Det finnes en type samtidskunst som ikke lenger prøver å dokumentere verden, men å teste betrakterens evne til å bli værende. Jo Bentdals Common Sensibility hører hit. Bildene søker ikke å forklare. De legger et stille, vedvarende press på persepsjonen selv.

På Shoot Gallery i Oslo henger verkene fra 21. januar til 12. mars 2016. Ingenting roper. Bentdal bygger et felt av visuell tvetydighet der fotografiet slutter å fungere som bevis og begynner å fungere som tenkning – ustabil, sirkulær og bevisst uavklart. Motivene er verken rent symbolske eller helt konkrete. De svever mellom observasjon og konseptuell drift. Fotografiet får ikke stabilisere seg for raskt til mening. Det holdes åpent, som om det venter på at betrakteren skal fullføre argumentet – eller tvinges til å konfrontere sine egne fortolkningsvaner.

Bentdals bakgrunn, ofte redusert til en forenklet reise fra fysikk via filosofi til bilde, er mer metode enn biografi. Bildene bærer spor av denne intellektuelle vandringen: en vedvarende interesse for systemer, kausalitet og grensene for menneskelige fortolkningsrammer. Det som skiller Common Sensibility, er likevel nektelsen av å løse tenkningen opp i diagrammatisk klarhet. Verket motstår forklaring til fordel for vedvarende perseptuell usikkerhet.

I denne samtalen blir det tydelig at Bentdal ikke er interessert i å predike. Han er interessert i det som skjer når vi tvinges til å se lenger.

– Mennesket blir mer og mer dominerende på planeten, og det vi beskriver som fremskritt handler stort sett om å gjøre livet bedre for menneskeheten selv, noe som nå kan bli en kortsiktig plan. Hvis målet er en kortsiktig forbedring av livsvilkårene for flertallet av mennesker, kan det påstås at vi lykkes. Med en mindre andel som lever i ekstrem fattigdom, mindre krig og vold (faktisk – selv om mediebildet mer enn antyder noe annet), lengre gjennomsnittlig levetid osv. Det er imidlertid nok av tegn som tyder på at vi må tenke større enn som så for å unngå at bunnen faller ut av denne utviklingen.

Han trekker linjen langt tilbake.

– Vi må innse at alt henger sammen med alt og at vår egen evne til innovasjon og forming av utviklingen og omgivelsene bare er blåbær i forhold til det naturlovene og evolusjonen står for, og har stått for over en periode på (minst) 13,8 milliarder år. Jeg er likevel av den oppfatning at menneskehetens utvikling går fremover, på tross av hyppige og alvorlige tilfeller av hybris og artssjåvinisme. Alle er født med en IQ over 0, og som kollektiv instans representerer menneskeheten mye tankekraft, noe som gir grunnlag for erfaringsbasert læring, både på de områdene vi gjør feil og der noe fungerer.

Men forutsetningene må være der.

– Dersom forutsetningene for å utnytte denne kollektive intelligensen legges til rette optimalt, skal det nok gå bra, men ja – det forutsetter på en måte et nytt paradigme. Det forutsetter at vi lar informasjon, innsikt og kunnskap tilflyte alle. Det forutsetter at vi snur tendensen vi nå ser mot at mer og mer makt samles på færre hender – hos få hoder med begrenset innsikt og liten samlet IQ. Det forutsetter at folk tenker selv, gjør bevisste valg og at vi unngår ensretning (uansett retning – vi må ha balanse). Og som sagt: det forutsetter at vi ser helheten, og slutter å tro at mennesket er så uendelig mye viktigere her på planeten enn alt annet som vi faktisk er avhengige av for å overleve. Og ikke minst: at vi innser at det vi hittil har skapt som art antagelig ikke kan måle seg i verdi med det vi har ødelagt.

«Jeg tror det alltid har eksistert individer som har ‘sett lyset’ – det nye paradigmet blir kanskje at alle gjør det? Enter the next level!»

Observasjon som metode

Bentdal nekter å levere budskap. Han vil at bildene skal åpne et mellomrom.

– Alt vi er – er et resultat av noe som kommer utenfra. Enten gjennom evolusjon og gener, eller gjennom erfaringer vi gjør oss og konsekvenser av vår interaksjon med omgivelsene. Det å observere verden kan gi grunnlag for å forstå premissene for ens egen rolle i ulike kontekster. Det å se seg selv i relasjon med omgivelsene er helt avgjørende for å fungere som menneske (ihvertfall etter at man har passert ettårsalderen).

Når vi står foran et bilde, skjer det noe annet enn når vi scroller videre.

– Når vi blir stilt overfor et bilde med et egnet innhold får vi anledning til å stoppe ved et avgrenset sett av intrykk og bli værende der så lenge vi ønsker. Dette gir anledning til å forfølge egne assosiasjoner til veis ende, til å kjenne på vår egen emosjonelle respons, og gjerne analysere erfaringen i møtet med verket. Når jeg gjør det jeg gjør er det ikke for å tre et budskap over hodet på betrakteren, men heller med et mål om å sette i gang en selvstendig refleksjon. Jeg mener dette er den eneste veien til erkjennelsesbasert utvikling. Observasjon og visuell kommunikasjon, derunder billedkunst, gir verktøy for å løse opp språket og kommunisere utenfor rammene av logisk argumentasjon.

I en kultur som etter opplysningstiden har blitt stadig mer mekanistisk, ser han kunsten som et sted der de modellene som ikke lenger holder, kan møtes.

– I en kultur som etter opplysningstiden har blitt mer og mer mekanistisk er det kanskje nettopp en behandling av de fenomenene som ikke «går opp» eller lar seg løse innenfor et gitt sett av analytiske modeller (som alltid vil ha avgrenset gyldighet og relevans) – som er kunstens formål. Det er brytningsflater mellom ulike dogmer, analytiske mentale modeller og verdensbilder som gir dissonans – bitene i helheten passer ikke sammen. Her er kunsten muligvis en inngang til en intuitiv/analytisk/spirituell syntese som kan gi det nødvendige helhetlige perspektiv for å gjenopprette et fungerende verdensbilde – eller ihvertfall en fungerende opplevelse av verden og oss selv.

Potensial, lek og det som ikke er spist opp ennå

Når samtalen dreier mot det personlige, blir Bentdal mer tilbakeholden. Han vil ikke romantisere oppveksten.

– Jeg hadde gode venner og mulighet til å utfolde meg, men hva som påvirket meg mest? Vet ikke helt, jeg følte nok ganske tidlig at jeg selv hadde en viss styring på utviklingen av min egen identitet. Svaret må nok bli at det var summen av alt jeg opplevde, og hvordan jeg valgte å forholde meg til det, som gjorde meg til den jeg er. Men at jeg fikk positiv bekreftelse fra familie og venner når det var en viss grunn til det var nok en stor hjelp i denne prosessen.

Han er fascinert av ungdommelighet – ikke som nostalgi, men som potensial.

– Det opplagte: potensialet. Mennesker som ikke er korrumpert (enda) – mennesker som ikke er spist opp av maskinen (enda).

Leken har noe av den samme kraften som kunsten.

– Jeg tror leken har det mye av det samme i seg som det jeg tidligere har beskrevet som kunstens potensial. I leken er avgrensningene satt for å gi form, substans og mening – ikke for å begrense. I leken kan man når som helst tre ut av et rammeverk og velge en annen lek. Livet for øvrig burde være mer som leken.

Mot transhumanismen og McDonald’s-samfunnet

Her blir stemmen skarpere. Når temaet dreier mot fremtiden og teknologisk optimisme, slipper han ikke unna.

– Kulturen har et nærmest ubegrenset potensial – et potensial for å ødelegge alt, og samtidig et potensial for kontinuerlig positiv utvikling. Verktøyene vi lager og oppdagelsene vi gjør kan brukes positivt eller negativt. Men transhumanistenes idé om at mennesket skal overta for evolusjonen og «forbedre» det naturen har skapt er etter min mening reinhekla idioti. Vi kan kanskje bruke oss selv bedre gjennom innovasjonens frukter, men vi kan ikke slå naturen når det gjelder å utvikle levende entiteter. Det blir som å lære faren sin å lage barn. Dette temaet opptar meg, og jeg jobber med å utvikle en serie som behandler dette, men her og nå tror jeg dette får bli alt jeg velger å si om den saken.

Samfunnet han ønsker seg, er ikke mer effektivitet. Det er mer lytteevne og kompetanse.

– På McDonalds er det strengt definerte arbeidsrutiner som sikrer et forutsigbart (og litt trist) resultat på tross av lavt kvalifiserte ansatte. I en jazz-trio er det mer fritt frem – bare du vet nøyaktig hva du driver med (har høye kvalifikasjoner), forstår og respekterer konteksten, er i stand til å tilpasse deg og kan kommunisere effektivt med de andre. Jeg vil heller leve i et «jazztriosamfunn» enn et «mcdonaldssamfunn».

Individ og kollektiv?

– Ja takk begge deler!

Komfort eller utfordring?

– Krevende utfordring – ja! Det er mye morsommere (og tryggere).

Common Sensibility – navnet og det hellige

Navnet på utstillingen er ikke tilfeldig. Bentdal peker mot Immanuel Kant og Hannah Arendt, og leker samtidig med Thomas Paines Common Sense.

– Dette er omfattende – Jeg tror jeg bare anbefaler å smake på ordet, og eventuelt kikke litt på hva Wikipedia, Immanuel Kant og Hannah Arendt har å si om sensus communis. En annen litt tilfeldig, men morsom konnotasjon er Thomas Paines «Common Sense». Når jeg erstatter «sense» med «sensibility» er det et forslag til en «next level»-versjon av begrepet «common sense», en versjon som er mer i tråd med den intuitive/analytiske/spirituelle syntesen jeg har pirket borti tidligere. Kanskje det for noen også kan fungere som en appell om uavhengighet fra et ikke navngitt imperium (ikke det britiske denne gangen).

Han vil ikke definere seg selv for hardt, men noen stikkord slipper han.

– En karakteristikk av meg selv vil jeg helst ikke begi meg ut på, men noen stikkord relatert til mitt selvbilde kan dere få: Jeg er nok ganske analytisk, men etterstreber å være udogmatisk. Integritet er viktig for meg, og så er jeg nok ganske uredd på en forsiktig måte.

Om mot og det hellige:

– Jeg tror innsikt gir mot og forhindrer dumdristighet. Det er bra med velbegrunnet utfordring av konvensjoner. Det er også bra å forstå og respektere de eventuelle kvalitetene som har gjort noe til en tradisjon. Men i min bok er ingenting annet hellig enn integriteten (og så er det ganske fåfengt å utfordre naturlovene, men det prinsippet administrerer seg selv, og trenger ingen symbolsk definisjon som hellig).

Nasjonal idé, én gang å leve – og det siste sitatet

Trenger Norge en ny nasjonal idé?

– Ny nasjonal idé: Ja, gjerne – mange! Vil jeg definere den: Nei – jeg har tro på subjektivitet i identitetsspørsmål. Min idéplattform er min, og bør aldri bli nasjonens, og jeg håper andre nordmenn har sin og ikke kjøper alt på ett sted når de bygger den ut. Jeg er ikke fan av ensretning – det er suboptimalt og fordummende.

Om påstanden «vi lever bare en gang»:

– Det gjør vi, og slik bør det være – med mindre vi skal dra i gang med parallelle virkeligheter og slikt, men de andre virkelighetene er uansett 100 % out of reach, og bare relevante for å forstå hvordan vår virkelighet kan ha blitt som den har blitt. Så for alle praktiske formål og utenfor nachspielmodus: «it all adds up to normality» (Leonard Susskind) og selv på nachspiel: «One player, one life on the mic, limited time» – Watkin Tudor Jones Jr. aka Ninja.

Og det mest aktuelle sitatet akkurat nå:

– «I do it for my health, nobody feels me quite as much as I feel myself…..» – Watkin Tudor Jones Jr’s «Love is».

Etterord

I en tid definert av overforklaring – der bilder forventes å forklare seg selv øyeblikkelig – reetablerer Bentdals arbeid en mer krevende proposisjon: at fotografi fortsatt kan fungere som et sted for motstand mot umiddelbar forståelse. Ikke gjennom uklarhet, men gjennom presisjon holdt akkurat lenge nok til å bli fremmed.

Common Sensibility presenterer ikke en verden som skal forstås. Den presenterer betingelsene under hvilke forståelsen selv blir ustabil. Og i den ustabiliteten ligger kanskje det eneste rommet vi fortsatt har for å se at det vi har skapt, antagelig ikke kan måle seg med det vi har ødelagt.

INTERVIEW BY: Arthur Sopin

PHOTOS BY: JO BENDTAL