KAN KUNSTNERE TA OVER VERDEN?

Velkommen til byen som en gang bestod av Munch, Ibsen og kongefamilien. Byen hvor eiendomsutvikling blåses opp i alle ledige hjørner, byen hvor hele universets mangfold prøver å fortære bydeler for å endelig etablere en familiestafett og samtidig skape et inntrykk av trend. Byen hvor nyinnflyttede borgere river opp nye falske og legger ned gamle viktige strukturer. I navlen av dette vesenet ligger den dype bunnen vår, fylt av gamle antikviteter og skatter, med slitt brostein, skitne vinduer og støvete hjørner. Det ser ut at selve byens ånd har bestemt seg for å reinkarnerne det mørke sentrumet. Midt i byen vår eksisterer nemlig et historisk viktig område som er blitt bortglemt, en bydel med dekadent historie, et område basert på en fantasi, en bydel som puster gjennom sine ærlige gater med all sin skjønnhet og særhet. En bydel som utelukkende støttes opp av sine sære medborgere med alle sine vakre kontraster. Et nabolag som former seg etter de som lever livet uten unnskyldninger og beklagelser. Fra Stortorvet til byens østlige sletter – Torggata belter vår elskede bydel – Youngsløkka midt i mellomgulvet.

“Youngsløkka – en norsk Sin-City, den gjemte byen, er det en hallusinasjon?”

Jeg sprader innover mot Torggata fra Ankerbrua, med pennen, skriveblokken og paletten liggende klare i bagasjen, med Blue Master-sigarett i munnviken og vinrød filthatt på hodet, forbi gamle Café Sara, min kjære Sara (som jeg ble oppkalt etter, det er helt sant. Jeg lurer på hvem som gav puben dens navn? Jeg er nødt å finne ut av det.) Vinden som fyller hele Torggatas åpne rom sprer den nye kulturens dufter rundt i hele atmosfæren, jeg formelig svever på vinden forbi mørkebrune Cacadou, der jeg en gang møtte en gammel bekjent av Tor Ulven og ble totalt lammet av ærefrykt og entusiasme. En mann med dreadlocks sykler forbi meg, han smiler til meg som om vi skulle kjent hverandre. Jeg snur meg etter ham. Konstaterer at det ikke var noe kjent der. Bare Torggatas vesen stereotypisk personifisert. Deilig. Jeg trekker inn høstlufta, til tross for at det er september dufter det av eksotisk mat, jeg trykker ned knappen på headsettet for å pause musikken som dundrer i ørene mine, jeg vil kjenne mer på atmosfæren. Noen spiller sårt på en saksofon i det fjerne. Et par skallede menn i skinnjakker sitter på en benk og ler rått av et eller annet hysterisk morsomt. Jeg må flire litt selv. Forbi Parthenon, med byens beste shishkebab (come at me, kebabentusiaster) der jeg og venninna mi en gang hadde sittet i en halvtime og hylt av latter mens vi spilte inn liksom-lesbesex-lydklipp på Facebook-chat til en Argentiner vi nesten hadde hatt trekant med. Argentiner i dress, med medisinutdanning og femti slips i klesskapet. Veldig A4. Veldig gøy å kødde med. Blikket mitt streifer raskt Taco Republica, restauranten mammas barndomskjæreste startet opp, en mann jeg aldri har møtt men som ut fra mammas historier allerede har fått meg til å le. Jeg snubler videre forbi Munchies og Rockefeller, og idet jeg svinger ned til venstre forbi Sentrum Scene, mot nedslitte Brugata og Gunerius, kjenner jeg et plutselig dyrisk behov for å skrike ut. Jeg står midt i betongjungelen, ved Ring 1, luften rundt meg er fylt av eksos, fuktighet, råtten mat og forfalne drømmer, plutselig svermer overnaturlige vesener ut fra alle byens hjørner, i en million farger og former, ustanselige. Jeg merker plutselig hvor dypt det hele gjenspeiles i den mørkeste kjernen av min identitet. Skriket som bygges opp inni meg er ikke nødvendigvis basert på sinne – slik det vanligvis, og egentlig alt for ofte er – det kommer fra et helt annet sted. Jeg vet ikke. Jeg elsker Oslo, virkelig. Jeg elsker landet vårt. Men ting kunne med fordel vært annerledes. Den surrealistiske verden har tatt overhånd. Ingenting er ekte. Alt er plastikk. Det at jeg nå har fått muligheten til å skrive og bli publisert var for en måned siden usannsynlig fjernt. Som 20-åring uten erfaring, totalt naken og uten noe egentlig grunnlag, halvveis inne i en bachelor i allmenn litteraturvitenskap. Tilflyttet sunnmøring i storbyen. Men nå skjer det. Jeg har blitt sett. Jeg er hjemme. Takket være en umulig tilfeldighet. Jeg møtte Artur og Andreas på Café Sara, helt tilfeldig, navnet mitt og mammas gamle forkjærlighet for stedet hadde ledet meg blindt inn i framtiden. Jeg hadde aldri skrevet denne teksten om jeg ikke hadde vært der den kvelden. Og jeg tenker på alle de andre i landet vårt, de andre i byen vår, med samme drøm som meg, men som av en eller annen grunn ikke er i samme situasjon som meg. Burde ikke alle med en kunstnerdrøm få i det minste prøve seg?

“Dere må for faen dra dere ut. Bli drita!!! Snakk med fremmede. Da er sannsynligheten større!”

I følge enkelte her i verden – kanskje ikke flertallet, men likevel for mange – klarer vi oss fint uten kunst. Enten det er litteratur, billedkunst eller musikk. Det er liksom ikke essensielt med tanke på liv og død. Dessverre kan også Darwins teori konverteres inn i det norske samfunnet. Survival of the fittest. Næringskjede. Den store fisken sluker den mindre, på samme måte som de med praktisk utdanning sluker akademikerne og kunstnerne. Selv om den mindre gruppen for det meste ikke tar seg så nær av det, skaper denne fordøyingsprosessen et underliggende skille i samfunnet vårt, som i fremtiden, og allerede så smått i dag, ødelegger for vårt unge fedrelands unge kunstsjeler. Til tross for at vi ikke kan gjøre noe med selve næringskjedens natur, har vi faktisk muligheten til å over tid velge hvilken plass gruppen vår skal ta. En dag skal vi spise de som tror de er bedre enn oss. Selv om jeg skulle ønske vi alle kunne leve i harmoni, ikke bare på utsiden, men også innad i samfunnet, vil det ikke fungere om vi ikke samarbeider.

Rapture !

Det er vanskelig for kunstnerne med andre etternavn enn Knausgård og Melgaard å bli tatt seriøst i dagens norske samfunn. Ikke engang de har laurbærkrans på hodet. Det er også vanskelig for kunsterne å kunne overleve på det de er flinkest til. De forflytter seg mellom bydeler og strøk på leting etter billige leiekontrakter og gjestfritt miljø. På evig søken etter aksept og husvarme, men med hundrevis av gode idéer både i bakhodet og på papiret.

“De trenger bare en plattform – hvorfor kan vi ikke gi de det?”

For øyeblikket er Youngsløkka det området i byen kunstnerne passer best inn. Med dens aksepterende natur og prismessig mediokre miljø, dens lange historie og dens mange mørke lokaler. På Vestkanten blir man sett ned på, på Grünerløkka tror alle det viktigste er å ha de kuleste skoene og fint nok skjegg, på Grønland blir man knivstukket. Stereotyper er alltid delvis sanne.

Youngsløkka er gjestfritt. Varmt. Nytt og gammelt på én gang.

Likevel – én dag kan det forandre seg – vi må prøve å holde på området vårt så lenge som mulig. De fattige kunstnerne blir jaget rundt i byen av materialismens onde vesen, utviklingen er ikke lenger spennende, vi er slitne!

Vi har blitt alt for dårlige til å finne ekte mening i det vi driver med. A4-livet har blitt det enkle og naturlige valget å ta. Sjansetakerne er blitt en betydelig minoritet. Folk flest velger heller å gå den asfalterte veien til storbyvillaen enn å velge den gjengrodde stien til eventyrriket. Det er mye enklere å pusse opp kjøkkenet eller å bygge en familiehytte på Beitostølen enn å risikere det økonomiske fallet som i stor sannsynlighet kan medkomme om man bestemmer seg for å leve av kunsten. Vi er heldige som lever i et land der NAV er en mulighet for de fleste, for uten den minimale økonomiske støtten man kan få derfra, ville ikke kunstnerne i landet vårt ha overlevd. Som min kjære Mykle sikkert ville sagt: vi elsker vårt fedreland for nettopp dette! Likevel er det slik at folk flest ser ut til å kikke gjennom fingrene når det gjelder videreføringen og utviklingen av norsk kunst. De må liksom klare seg på egen hånd. Sånn er livet. Ville du tjene penger burde du skaffet deg en bærekraftig utdanning og en fast jobb med pensjon og kake fra kollegaene på bursdagen din. Litteratur- og kunststudenter blir truffet av skråsyn fra alle andre fakulteter, nettopp fordi de har valgt å studere det de brenner for heller enn å tenke økonomisk. Selvfølgelig er det mulig å være ustoppelig lidenskapelig for legeyrket eller det å være advokat – jeg sier bare at det ikke er veldig normalt. Mennesket trenger kunsten for å finne betydelig mening å leve etter, noe som virkelig kan plassere oss på toppen av Maslows behovspyramide. Selvrealisering. Transcendens. Uten støtte fra det norske samfunnet er dette en nærmest umulig oppgave. Enkelte lykkes allerede i dag. Men de er få, og de er alene. Vi må bare prøve. Det er derfor vi har valgt dette livet.

“Riv av deg Armani-dressen og dra deg ut på gata!”

Jeg våkner til live igjen da bussen stopper foran meg, jeg er svimmel av tanker og realisering, stolthet og forakt. Skulle ønske jeg kunne piske bussjåføren, få ham til å kjøre raskere.

Jeg må hjem å skrive. Jeg har fått muligheten til å redde et helt samfunn. Både jeg, de andre kunstnerne og Youngsløkka skal opp i verdenstoppen. Vi må begynne nå.

RAPTURE !

 

Text by : Sara Kristine Helleberg